Alle er på ferie

unntatt meg. Sånn føles det. Mens de fleste jeg kjenner vaker i azurblått hav, drikker vin med sand mellom tærne eller kjører rundt på oppdagelsesferd i dette nu, sitter jeg inne på et kontor og teller minutter. MÅ jeg jobbe? Resten av livet? Den tanken er så nedtrykkende at jeg ikke engang orker å tenke den. Hva slags sykt samfunn er det vi lever i, som krever at vi tilbringer de åtte beste timene av dagen på jobb? Det er usunt. Mot normalt. Passifiserende. Jeg protesterer!